Et muligens nogenlunde forvirrende grubleinnlegg over livet og kjærligheten

 

Noen er mer heldige enn andre i livet. 
Og noen går igjennom mye mer enn andre.
De fleste er midt i mellom et sted. Og det er vel der vi fleste burde vært. 
I midten. Midt imellom Himmel og Helvete. Smake på motgang, men motta nok kjærlighet til å reise oss og gå videre
på stien til hvor nå enn vi måtte ende når den stien en gang tar slutt.

 

Stien min har vært så steinete. Noen steiner har vært store som planeter. Noen så små som sandkorn.
Store nedoverbakker ned mot bunnen av livets skyggefulle dal. Store tunge oppoverbakker. Men i det minste går det oppover og noen ganger. 
Det fineste er å stå på en bakketopp og speide utover sin egen vei. Tenk så langt du har gått nå.
Du kan ikke gi opp nå, kan du vel?
Så snur du deg og går videre inn i tåken, i vrimler av nye stier, kryss, oppoverbakker, nedoverbakker, sand og steiner.
Du går i det minste framover.

 

I det siste har jeg tenkt mye på kjærligheten. Egentlig har jeg alltid tenkt på den.
Som liten lurte jeg ofte på hvorfor foreldrene elsker meg. Og om de egentlig gjør det, når jeg sitter der som 5 åring og med et begynner å tenke på det. Ser opp fra det da så majestetiske slottet jeg klumsete har bygget helt alene av klissete lego, og ser på dem der de sitter. Dampende med hver sin sigg.
Pappa stille i lenestolen og mamma ristende på hodet der de sitter og ser på dagsrevyen, som de alltid gjorde og 
fortsatt gjør sammen.

 

Så vokser jeg opp og tenker på om jeg noen gang vil finne noen som vil være min følgesvenn i livet, min partner
in crime. Min evigekte kjærlighet til noen som vil det samme som meg. Jeg har trodd flere ganger at jeg hadde funnet den type kjærlighet. Men jeg har til slutt 
funnet ut de gangene at det ikke var det.  

 

Jeg vet ikke om det har noe med at jeg ikke fikk mye nærhet at jeg tenker så mye på det, ei heller ville ha det da jeg vokste opp.
Om det har med at jeg hadde vansker med å få venner men alltid lengtet etter det. Eller om det er fordi jeg er blitt
så sterkt fysisk og psykisk såret oppover tiden at jeg er så lengtende etter denne kjærligheten.
At jeg så lett faller for folk. Eller blir lett fascinert og betatt av andre mennesker. 
Jeg har i allefall hatt et liv fylt av mer smerte og sorg enn de fleste andre, det er nå veldig sikkert, det er utrolig hvor mye en kan gå igjennom.
Men jeg er blitt sterkere og mer vis av det. Så kanskje det var verdt det..? Jeg håper du ikke kan relatere deg til akkurat det der. Det unner jeg ikke engang 
min verste fiende. Selv om jeg er fylt til randen av hat og bitterhet over de som er ansvarlige ovenfor det de utsatte meg for oppover årene, for de diagnosene
jeg i dag har, og kanskje aldri blir kvitt. 

Jeg blir ikke mer klok av disse store spørsmålene. Kanskje det er noen der ute for oss alle. Kanskje vi ikke havner opp helt alene. 
Jeg tror det er tilfeldig. Men jeg håper jeg finner han/henne. Kanskje jeg allerede har gjort det. Kanskje ikke. Kanskje det viktigste er å være helt i harmoni
med oss selv først. Om det noen gang er mulig.  
 
Jeg er en forvirret liten pike i et mørkt kjellerrom omgitt av tusen vaskemaskiner, og alle de skitne tankene jeg skulle
fått vasket blir ikke renere.. fordi her er det jo mørkt. Det er jo ikke strøm her nede..
Jeg har sikkert ikke husket å kjøpe vaskepulver denne gangen heller..
Forstår du i det heletatt hva jeg rabler om?

Foto: Thomas Jergel, med meg som modell.

8 kommentarer

anijanka

27.11.2012 kl.00:09

Kind of :D fint skrevet i allefall^^ jeg skjønner det du snakke rom fra mitt eget perspektiv i det minste.

ME

27.11.2012 kl.00:40

Fine, men mørke tanker^^

Det er når man ikke leter at man finner ting..og folk.

Muttern fant kjærsten sin i en alder av 45, men det var mange nedoverbakker før det. Jeg er vel resultatet av en av dem, men langt fra den verste.

Selvfølgelig er det mange som kan relatere seg til teksten din. Det er det som er fint med å dele tankene sine med folk. Man ser at man faktisk ikke er alene. Men hva hjelper vel det at alle kan se samme månen, når man ikke ser den sammen?

Selv når man finner kjærlighet, så må man innse at selv de man er mest glad i ikke er perfekte. Akkurat slik man må godta at en selv aldri kan bli helt perfekt for seg selv eller andre, men akkurat bra nok til å leves med:)

Jeg hadde en gang et sort hull, en brønn som var utrolig skitten, med klissete og glatte vegger, men jeg kom da ut til slutt. Jeg kom ut når brønnen som en gang var tømt ble full av følelser igjen. Det er rart hvor lang tid det tar å reparere en ødelagt person. Av og til sitter jeg på kanten med bena nedi, og tenker hvor irriterende og håpløs verden er. Det som får meg til å innse at jeg bare sitter på kanten og ikke nedi brønnen er at det er en følelse der. Nå er jeg så heldig at jeg har en kjærste som er flink å drege meg ned fra den kanten, og til å se opp og bort istede for ned i det sorte hullet. Det er vel en av de største grunnene til at jeg elsker han. Hverdagen er så mye lysere med han enn uten han.

Jeg liker ikke å dele følelser på blogg, men tenkte at jeg kunne møte en følelse med en annen:)

icedexta

27.11.2012 kl.03:04

Meru: ... For et utrolig flott svar..! Nå ble jeg veldig glad :) Fineste kommentaren jeg noen gang har fått her inne :) Liker det du skriver og måten du skriver på , i allefall "hva hjelper vel det at alle kan se den samme månen, når man ikke ser den sammen?" Mange fine bilder kom opp i hodet mitt nå. Tusen takk!

icedexta

27.11.2012 kl.03:04

anijanka: takk :)

Live - Let go

27.11.2012 kl.10:58

Yes, I do, pretty lady. <3

Du har nok venner du prater slike ting med, men send gjerne melding på face om du har ting du heller vil dele med en (delvis) fremmed. :)

~°Nilenna°~

27.11.2012 kl.11:47

Et nydelig bilde! Du er her fremdeles og det er bare til å fortsette inn i tåka, da går du i det minste fremover! :) Jeg har erfart så mye selv...selv om det kanskje ikke er det samme du har erfart osv. Men det er ikke annet å gjøre enn å fortsette, ikke for meg i hvertfall, heller ikke deg. ^^

Når det kommer til kjærligheten.. så håper jeg virkelig du finner din kjære. Det er fint å dele livet med noen. Tror det kan være lurt å vite hva du er ute etter, sånn med deg selv, for å lettere finne denne personen. Være fokusert og bestemt! :)

Sol Runesdóttir

12.09.2013 kl.15:55

Du fortjener kun det beste, ida. Livet er veldig urettferdig, og noen blir desverre utsatt for mer enn andre. Forsøk å tenke at de menneskene som har gjort ondskapsfulle handlinger ikke hadde det bra med seg selv. Ingen frisk person går rundt og ødelegger andre mennesker. Det hjelper kanskje ikke så mye, men jeg har tro på at du vil komme seirende ut av alt dette. Du gir inntrykk av at du har mye bein i nesa, og bare det at du er i stand til å tilgi viser hvor langt du har kommet. Unnskyld og masse lykke til videre i livet. <3

Søvn

26.10.2013 kl.01:39

Noen ganger føler man jo at man har en dyp connection med noen, men det skjærer seg som regel uansett, til tross for alle illusjoner man måtte ha om at det er The One man har funnet. Det viktigste er å huske at livet er meningsløst, og at vi alle bare er kjemiske prosesser som forgår i intethet. Man får prøve å gjøre det beste ut av det mens man kan. Prøve å verdsette de små øyeblikkene og de meningsfulle stundene. Alle venner og alle andre blir borte uansett. Til slutt sitter man der helt alene, ensom og forlatt. Sånn er vel kanskje livet for de fleste av oss. Eller hva vet jeg.

Fint innlegg du skrev, btw.

Skriv en ny kommentar

icedexta

icedexta

29, Steinkjer

Tatovør på X3M tattoo Steinkjer. Crazy catlady. Ekstrem-allergiker. Pianotryne. Metalfrelst. Festivalmenneske. Elsker å reise.

Norske blogger bloglovin PSDDude Photoshop Tutorials

Kategorier

Arkiv

hits